Hurra Sverige- Buuhh Norge

Som den første i verden har ledelsen i den svenske kirken sagt ja til at homoseksuelle skal kunne gifte seg i kirken på samme vilkår som heteroseksuelle par. Dette er en gledens dag for alle i Sverige som har kjempet for rettferdighet og likeverd uansett seksuell legning. Bismaken i min munn er desverre destø større når jeg vet at Oslos biskop, Ole Christian Kvarme, denne uka stoppen ansettelsen av Svein Josefsen i Bryn kirke fordi han i sin permisjonsperiode hadde giftet seg med sin mannlige partner.

At man diskriminerer mennesker på bakgrunn av seksuell legning er for meg uhørt. Alle mennesker er like mye verdt, og fortjener de samme rettigheter selv om man forelsker seg i en person av samme kjønn. Ole Christian Kvarme er etter min mening ikke verdig som biskop for Oslo- og Norges befolkning, og burde heller finne seg noe annet å gjøre. I stedet for å gjøre som den svenske kirken og åpne seg opp, velger den norkse kirke stramme inn: Shame on you!

Typisk usosialt av FrP.

Skremmende, usolidarisk og katastrofalt av Fremskrittspartiet er alle ord som passer bra til FrP forslag om å selge Petoro til utenlandske investorer. Norge er i dag et av verdens beste land å bo i, og olje og gassforekomstene i Nordsjøen har mye av takket for det.

At FrP nå vil selge garantien for norsk velferd i fremtida til utenlandske investorer er for AUF i Sør-Trøndelag ubegripelig å forstå. AUF i Sør-Trøndelag ser på det som et viktig prinsipp at norske naturressurser forblir under norsk kontroll slik at man kan sikre gode vilkår for alle. Et slikt forslag bare viser oss atter en gang at FrP ikke på noen måte er som de selv hevder, partiet for folk flest. Er dette FrPs oljepolitikk kan vi med skrekk og gru tenke på hva som vil skje hvis FrP noen gang får bestemme i dette landet.

I dag går overskuddet av oljeinntektene rett inn i statsbudsjettet og fordeles av den rød-grønne regjeringen. Ved å selge Petoro til utenlandske hender vil overskuddet havne hos private, og forskjellene mellom fattig og rik bare øke. Dette handler om rettferdig fordelingspolitikk, noe FrP tydeligvis ikke er særlig interessert i.

Jeg ønsker å dempe utvinningen av olje og gass og heller satse på miljøvennlig teknologi og fornybare ressurser. Hvis utenlandske selskaper får innpass i Nordsjøen, vil utviklingen mot å stadig pumpe opp mer olje bare fortsette. Den økte utvinningen vil stimulere til mer bruk av olje og gass, og igjen mer utslipp av CO2. Den globale oppvarmingen vil så øke og nedsmeltingen av polene fortsette. Den beste måten for å hindre klimautviklingen på, er å ha offentlig kontroll over norsk sokkel.
Jeg er av den oppfatning at staten bør ha så mye kontroll på norsk sokkel som mulig slik at vi kan sørge for at pengene blir rettferdig fordelt, og ikke havner hos en eller annen Donald Trump.

Lovfestet klimakutt fra Blair

Jeg har til tider en stor indre stridighet i hvor begeistret jeg er for Tony Blair, men denne gangen fortjener briten ros. Storbritannia går foran og lovfester som første land i verden at de skal kutte CO2-utslippene med 60 % innen 2050. Noe som innebærer et kutt mellom 26 og 36 % i 2020. Jeg bøyer meg i støvet!

Statsminister Tony Blair satte klimaendringene øverst på dagsordenen da han i 2005 hadde formannskapet i G8. Selv om jeg er uendelig glad for at han nå følger dette opp i sitt eget hjemland og dermed setter press på verden, er det likevel et lite men i alt dette: klimautfordringene krever global handling. Å stå alene mot et enormt flertall hjelper ikke jordkloden vår i å overleve.

I en tid da FNs klimarapport slår fast at klimaendringene er menneskeskapt og at dette vil føre til store endringer i demografi, samfunnsgeografi og i det biologiske mangfoldet, er det endelig noen som tørr å stå rakrygget og ta en upopulær beslutning. Mens den rød-grønne regjeringen her hjemme med Jens, Helen og Kristin er for feige til i det hele tatt å snakke om et bestemt kutt, og langt i fra dra i samme retning, viser Tony Blair klar handlekraft i forhold til problematikken. Dette er et eksempel til etterfølgelse Jens.

Politikk og musikk

Hva fanden skal et kvinnemenneske rote seg opp i politikk for sa Nils Kjær en gang. Som mange da kanskje skjønner, sitter jeg dypt nede i den politiske gjørma allerede uten en sjanse til å komme meg løs. Aldri har jeg vært så glad i gjørme før. Politikkens intrikate verden har sørget for å fange Kariannes interesse og klinger like godt i mine øre som Johan Sebastian Bachs beste sonater.

Politikk handler om å engasjere seg i samfunnet og sørge for at dine meninger og din ideologi skal bli gjeldene for flere enn deg selv. Å aktiv ta del i utviklingen og endringen av strukturer som preger Norge og verden er noe av det mest spennende som finnes. For meg er et liv uten politikk som å gå gjennom livet uten vann og brød. Da skjønner de fleste at jeg måtte ha kastet inn håndkledet for lenge siden!

Til helgen venter årsmøte i Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og som leder av AUF i Sør-Trøndelag skal jeg sørge for å fylle opp godt med vann å brød frem til lørdag. Store saker som kriminalisering av horekunder, skille av stat og kirke og klimautfordringer er alle områder som kommer til å bli debattert av både høyresiden og venstresiden. Gjørmen som omgir meg på alle kanter skal sørge for at vår gunst blir den sterkeste slik at politikken blir den reneste klang i våre ører.